Utdrag av mariannes dagbok

Elisabeth og jeg er, som dere alle vet, i verden. Verden er stor selv om den blir mindre og mindre, og denne turen kommer aldri igjen. Noen ganger tar jeg meg selv i a presse alt inni meg som koser seg hardt sammen, til en konsentrert folelse. Vi MA ikke glemme a kose oss, ikke sant. Misforsta meg rett, vi gjor ikke annet, men midt i mellom regnskogslandskap og utkikkspunkter pa verdensarvlista, kenguruer og stillhet og myggestikk og hytter i naturtre (for ikke a bryte med landskapet) er det lett a glemme at om noen fa uker er verden flere flyturer unna, og det samme er koalabjornene og gode surfebolger og det selvfolgelige antrekket, bestaende av kortkort og bikini.

Jeg er de mange tolvtimers bussturene en stor takk skyldig, for det er med ipoden i det ene oret og Elisabeth i det andre at jeg innser hvor vi er. Stasjonene vi kjorer forbi heter ikke Skoppum, men kanskje Worrawonga eller Ulladullah, og dessuten er fjellene oransje. Doene har to forkjellige spyleknapper og ikke spor meg hvorfor men du kan velge mellom helskyll og halvskyll, og trarne vi kjorer forbi er noen ganger hvite, fordi de ikke har bark. Rett fram er det bare gront i bevegelse, og jeg vet utmerket godt at jeg er pa Fraser Island og at Fraser Island er en av Australias storste turistattraksjoner, men heldigvis ikke en attraksjon i form av at man ikke kan smile foran en stein uten at en ansatt hobbyfotograf foreviger oyeblikket og etterpa krever tohundre kroner for det, og det er heller ikke rode sightseeingbusser der man kan sitte pa taket her. Neida, vi kjorer firehjuling i bussversjon og kjorer oss fast i den verneverdige sanda som pa sitt beste har syttito ulike sjatteringer a vise seg fram i. Vi har handkle med oss overalt, for vi vet aldri hvor det plutselig dukker opp en snerten innsjo med stille overflate, krokodillefri, eller en liten elv som kanskje forer fire komma to millioner liter ferskvann uti havet. I timen.

Og nar jeg forst er inne pa bussturene der Elisabeth trekker opp beina i sin faste, om enn noe usunne sovestilling, mens jeg selv av uvante grunner ikke klarer a sovne og kjedespiser mnms og fornoyelsen tyter ut av alle fungerende porer, da er jeg der. Jeg har en konsentrert og intens opplevelse av a kose meg. Haiene er noen kilometer unna og jeg har skille pa laret etter shortsen, pengene som sakte men sikkert dras ut av kortet i takt med inntrykkene som suges inn er heldigvis mine egne, og det beste alt, vi har en hel halvpart igjen. Det var bare det jeg ville si.