tirsdag 18. mars 2008
Vent litt!
Pga diverse tåpelige innstillinger i bloggverdnen har det seg slik at vårt nyeste innlegg ikke ligger først på siden. Vi håper likevel at du finner fram til det - bare bla deg nedover siden til "En backpackers guide til uteliggerlivet" - Enjoy! (det gjorde hvertfall vi!;)
tirsdag 11. mars 2008
ti grunner til a savne australia
sebramonstrede dovegger 
ymse frukter i oransj
knuseklemmer med blomster pa hodet
plutselig fascinasjon for bade flora og, ja, fauna
oyeblikk med ingenting
elisabeths drommer om a bli naturfotograf
rock and roll
fargene
dette baklengs og samtidig nedi elver som er brune
mandag 10. mars 2008
Utdrag av mariannes dagbok
Elisabeth og jeg er, som dere alle vet, i verden. Verden er stor selv om den blir mindre og mindre, og denne turen kommer aldri igjen. Noen ganger tar jeg meg selv i a presse alt inni meg som koser seg hardt sammen, til en konsentrert folelse. Vi MA ikke glemme a kose oss, ikke sant. Misforsta meg rett, vi gjor ikke annet, men midt i mellom regnskogslandskap og utkikkspunkter pa verdensarvlista, kenguruer og stillhet og myggestikk og hytter i naturtre (for ikke a bryte med landskapet) er det lett a glemme at om noen fa uker er verden flere flyturer unna, og det samme er koalabjornene og gode surfebolger og det selvfolgelige antrekket, bestaende av kortkort og bikini.
Jeg er de mange tolvtimers bussturene en stor takk skyldig, for det er med ipoden i det ene oret og Elisabeth i det andre at jeg innser hvor vi er. Stasjonene vi kjorer forbi heter ikke Skoppum, men kanskje Worrawonga eller Ulladullah, og dessuten er fjellene oransje. Doene har to forkjellige spyleknapper og ikke spor meg hvorfor men du kan velge mellom helskyll og halvskyll, og trarne vi kjorer forbi er noen ganger hvite, fordi de ikke har bark. Rett fram er det bare gront i bevegelse, og jeg vet utmerket godt at jeg er pa Fraser Island og at Fraser Island er en av Australias storste turistattraksjoner, men heldigvis ikke en attraksjon i form av at man ikke kan smile foran en stein uten at en ansatt hobbyfotograf foreviger oyeblikket og etterpa krever tohundre kroner for det, og det er heller ikke rode sightseeingbusser der man kan sitte pa taket her. Neida, vi kjorer firehjuling i bussversjon og kjorer oss fast i den verneverdige sanda som pa sitt beste har syttito ulike sjatteringer a vise seg fram i. Vi har handkle med oss overalt, for vi vet aldri hvor det plutselig dukker opp en snerten innsjo med stille overflate, krokodillefri, eller en liten elv som kanskje forer fire komma to millioner liter ferskvann uti havet. I timen.
Og nar jeg forst er inne pa bussturene der Elisabeth trekker opp beina i sin faste, om enn noe usunne sovestilling, mens jeg selv av uvante grunner ikke klarer a sovne og kjedespiser mnms og fornoyelsen tyter ut av alle fungerende porer, da er jeg der. Jeg har en konsentrert og intens opplevelse av a kose meg. Haiene er noen kilometer unna og jeg har skille pa laret etter shortsen, pengene som sakte men sikkert dras ut av kortet i takt med inntrykkene som suges inn er heldigvis mine egne, og det beste alt, vi har en hel halvpart igjen. Det var bare det jeg ville si.
Jeg er de mange tolvtimers bussturene en stor takk skyldig, for det er med ipoden i det ene oret og Elisabeth i det andre at jeg innser hvor vi er. Stasjonene vi kjorer forbi heter ikke Skoppum, men kanskje Worrawonga eller Ulladullah, og dessuten er fjellene oransje. Doene har to forkjellige spyleknapper og ikke spor meg hvorfor men du kan velge mellom helskyll og halvskyll, og trarne vi kjorer forbi er noen ganger hvite, fordi de ikke har bark. Rett fram er det bare gront i bevegelse, og jeg vet utmerket godt at jeg er pa Fraser Island og at Fraser Island er en av Australias storste turistattraksjoner, men heldigvis ikke en attraksjon i form av at man ikke kan smile foran en stein uten at en ansatt hobbyfotograf foreviger oyeblikket og etterpa krever tohundre kroner for det, og det er heller ikke rode sightseeingbusser der man kan sitte pa taket her. Neida, vi kjorer firehjuling i bussversjon og kjorer oss fast i den verneverdige sanda som pa sitt beste har syttito ulike sjatteringer a vise seg fram i. Vi har handkle med oss overalt, for vi vet aldri hvor det plutselig dukker opp en snerten innsjo med stille overflate, krokodillefri, eller en liten elv som kanskje forer fire komma to millioner liter ferskvann uti havet. I timen.
Og nar jeg forst er inne pa bussturene der Elisabeth trekker opp beina i sin faste, om enn noe usunne sovestilling, mens jeg selv av uvante grunner ikke klarer a sovne og kjedespiser mnms og fornoyelsen tyter ut av alle fungerende porer, da er jeg der. Jeg har en konsentrert og intens opplevelse av a kose meg. Haiene er noen kilometer unna og jeg har skille pa laret etter shortsen, pengene som sakte men sikkert dras ut av kortet i takt med inntrykkene som suges inn er heldigvis mine egne, og det beste alt, vi har en hel halvpart igjen. Det var bare det jeg ville si.
fredag 7. mars 2008
En backpackers guide til uteliggerlivet/ En natt i Townsville
Slå deg ned på et område hvor du har god plass til alle dine eiendeler.
Men husk for all del først å sjekke at det er slange- og edderkoppfritt der! 
Utnytt nærmiljøet så godt du kan.
Tillegn deg sunne hobbier slik at du alltid har noe å finne på.
Neglisjer ikke hygieniske behov, selv som uteligger.
Ha alltid med god musikk og en god (reise)bok.
Hvis du ikke er like glad i å lese kan du for eksempel rocke litt til musikken.
Utnytt de lyskildene du kan finne.
Ha alltid en god lotion innen rekkevidde.
Gå på do når du må(enkelt og greit).
Glem ikke skjønnhetssøvnen!
onsdag 5. mars 2008
Sandoya
Globetrotterne Marianne og Elisabeth har ikke bare traakka rundt paa baat i det siste. Vi har nemlig ogsaa cruisa rundt i en 4WD buss med 280hestekrefter(ja, vi husker saanne viktige detaljer) paa verdens storste sandoy: Fraser Island.
En helt vanlig turbuss paa en helt vanlig motorvei(ja, stranda her er faktisk en registrert australsk motorvei).
Denne oya er ikke bare liten, den er faktisk ca 120km lang og 5km bred. Men tingen er den at man ikke kan bade i havet som (utrolig nok) er rundt oya. Men det gjor ingenting, for man kan mye heller bade i noen av de mange innsjoene.
Denne sandoya, som det faktisk ikke finnes steiner paa, er ogsaa delvis dekket av regnskog!
Stranda og motorveien(2 i 1) sett fra 600meters hoyde
A pilot and her plane...
Littegranne problemer opp denna bakken her, ja
Ja, vi opplever hardcore wildlife!
tirsdag 4. mars 2008
Whitsunday Islands
Idag har vi kommet hjem fra et tredagers cruise i paradis. Det er bare det at det regna der. Noe veldig.
Vate og illeluktende gikk vi av seilbaten tidligere idag, krollene hadde stivna pa hodet og selvom vi ikke hadde sett sola mer enn i fem minutter, var jeg lilla i ansiktet. Sekken min var gjennomblot og blara full, fordi vi begge fant det noe vanskelig a tilbringe tilstrekkelig med tid pa toalettet Matador er utstyrt med. Det vi trodde skulle bli en ren fornoyelse badet i sol, ble en klam pendling mellom det vate ute og det kvalme inne, og ikke engang Whitehaven Beach, en av verdens fineste strender som vi besokte igar, kom til sin rett i og med at skyene dundra seg helt ned i strandkanten..
Vi visste pa forhand at vi ikke kunne bade uten vatdrakt, fordi manetene i hele omradet er bortimot dodelige. Det vi ikke visste, var at vi flittig skulle dra pa oss disse kledelige froskemannsdraktene som en dyd av nodvendighet- det holdt bade vannet og litt av vinden ute. Hutrende satt vi langs rekka med spruten i ansiktet, tretti stykker, ene og alene fordi det a ga ned var oppkastfremkallende.
Kjare seilere som leser dette (tante Marit og onkel OA f eks?)- are vare deres talmodighet, balanse og vanntetthet. Vi innrommer lett at vi ikke er skapt av samme materiale. Tre dager mellom bolgene var mer enn nok, og ikke en gang verdens storste korallrev, som faktisk befant seg under oss, kunne fa oss til a bli der lenger.
(Bildene, sier du? Vel, ingen av oss har vannfaste kameraer, sa det ble ikke de helt store blinkskuddene, men det vi klarte a knipse kommer senere).
Vate og illeluktende gikk vi av seilbaten tidligere idag, krollene hadde stivna pa hodet og selvom vi ikke hadde sett sola mer enn i fem minutter, var jeg lilla i ansiktet. Sekken min var gjennomblot og blara full, fordi vi begge fant det noe vanskelig a tilbringe tilstrekkelig med tid pa toalettet Matador er utstyrt med. Det vi trodde skulle bli en ren fornoyelse badet i sol, ble en klam pendling mellom det vate ute og det kvalme inne, og ikke engang Whitehaven Beach, en av verdens fineste strender som vi besokte igar, kom til sin rett i og med at skyene dundra seg helt ned i strandkanten..
Vi visste pa forhand at vi ikke kunne bade uten vatdrakt, fordi manetene i hele omradet er bortimot dodelige. Det vi ikke visste, var at vi flittig skulle dra pa oss disse kledelige froskemannsdraktene som en dyd av nodvendighet- det holdt bade vannet og litt av vinden ute. Hutrende satt vi langs rekka med spruten i ansiktet, tretti stykker, ene og alene fordi det a ga ned var oppkastfremkallende.
Kjare seilere som leser dette (tante Marit og onkel OA f eks?)- are vare deres talmodighet, balanse og vanntetthet. Vi innrommer lett at vi ikke er skapt av samme materiale. Tre dager mellom bolgene var mer enn nok, og ikke en gang verdens storste korallrev, som faktisk befant seg under oss, kunne fa oss til a bli der lenger.
(Bildene, sier du? Vel, ingen av oss har vannfaste kameraer, sa det ble ikke de helt store blinkskuddene, men det vi klarte a knipse kommer senere).
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
